De fleste av oss har mange ulike roller som det er knyttet forskjellige typer ansvar og rettigheter til. Som privatperson har vi roller som ektefelle, forelder, svigerbarn, nabo og venn. Disse rollene håndterer de fleste av oss ganske greit, og det blir sjelden konflikter selv om vi noen ganger må inneha flere roller på én gang ved samme middagsbord. I profesjonell sammenheng kan det være mer utfordrende å holde styr på om vi i en gitt sammenheng er fagperson, leder, ansatt, verneombud, tillitsvalgt eller kollega, og det kan være uklart for andre om vi snakker på egne vegne eller som representant for en etat.
Aller mest komplisert blir det i tilfeller der vi kan oppfattes som både privatperson og profesjonell. Og på nettet er det kanskje særlig denne siste sammenblandingen som ofte blir vanskelig. Selv om vi selv er overbevist om at konteksten vi skriver i er klar og entydig, kan den konteksten noe leses i ofte være en helt annen.
Vi har alle rett til et privatliv og til å engasjere oss og uttale oss som privatpersoner. I dette ligger det også at vi må kunne blogge om ting som opptar oss, poste på Facebook og Twitter om det vi mener, og kommentere i offentligheten på saker som andre skriver om. Men samtidig er det ikke slik at privatpersonen er fullstendig løsrevet fra den profesjonelle rollen vi har. Det varierer hvor sterkt folk identifiseres med den profesjonelle rollen sin, og det kan henge sammen med både rollen og situasjonen. Noen roller (for eksempel profesjonelle politikere og en del veldig synlige toppledere) oppfattes av mange som å “være” personen som innehar dem, og i noen situasjoner (for eksempel der man uttaler seg om spesialområdet sitt eller om interne forhold på egen arbeidsplass) vil mange anta at det som blir sagt kommer fra den offisielle rollen, selv om man selv mener det er privatpersonen som snakker.
Sosiale medier er en kanal der mange føler seg nesten utelukkende som privatperson. Det er nok å se på hva slags bilder folk deler på Facebook og Instagram for å forstå at arenaen oppfattes som en slags mellomting mellom egen stue, private julebrev og familiealbum. Samtidig er det mange som forteller hvor vi jobber (enten det er i profilen eller gjennom ting vi poster), og da må vi regne med at vi i noen grad blir identifisert med den profesjonelle rollen vi har. Hvis jeg poster noe på nettet om forhold i den etaten der jeg er ansatt, vil det bli lest annerledes enn om en person helt uten tilknytning poster den samme teksten. Og hvis jeg har en rolle som i noen grad er offisiell talsperson, må jeg alltid ha i bakhodet at det jeg poster på nettet i en privat sammenheng kan deles og siteres og dermed flyttes over i en helt annen kontekst enn den jeg postet den i.
I forbindelse med høstens regjeringsskifte var det flere påtroppende ministere som ble konfrontert med uttalelser de hadde kommet med på sosiale medier tidligere, som ikke passet helt overens med den politiske plattformen de nå har forpliktet seg på. En av forklaringene som flere brukte flere ganger var at de den gang hadde en annen offisiell rolle, i og med at de da var opposisjonspolitikere, mens de nå sitter i regjering. Mange har latterliggjort denne “unnskyldningen”, og nærmest brukt den som bevis på at man ikke kan stole på politikere, men gjør man det, tyder det på at man ikke har så stor forståelse for at det faktisk er forskjell på de rollene man har og på hva man kan og bør si ut fra dette. Samtidig bør man jo som politiker være klar over at man aldri er helt privat; det er vel få offentlige roller man kan ha der privatpersonen i større grad blir identifisert med rollen.
Faren for å bli stilt til offentlig ansvar for noe man har ment rent privat er en av grunnene til at det kan være vanskelig å få offentlig ansatte til å være med på faglige diskusjoner i offentlige medier. Det er vanlig i offentlige etater at det er bare ledelsen som skal uttale seg til media, og linjetenkingen henger ofte igjen også når det gjelder sosiale medier – enten det er snakk om en offisiell blogg for etaten eller den enkelte ansattes private Twitter-konto. Difi skriver i sin veileder i sosiale medier at ettersom det ofte i praksis ikke er mulig å skille mellom private og profesjonelle roller, er det viktig at etaten jobber med å bevisstgjøre de ansatte når det gjelder hvem de uttaler seg som og hvordan de blir oppfattet. I sosiale medier er det vanlig å formulere seg litt løsere og mindre byråkratisk, noe som øker risikoen for rollesammenblanding – men samtidig kan det være verdifullt for kommunikasjonen med publikum å kunne holde en litt annen tone. Det er synd dersom man skal kaste barnet ut med badevannet og nekte de ansatte å utnytte mulighetene som ligger i de nye mediene, da er det nok klokere å jobbe med både kanalkunnskapen og rollebevisstheten internt. Kanskje spesielt i ledelsen, ettersom erfaringene så langt tyder på at forankring hos ledelsen er nødvendig for at offentlige etater skal kunne dra nytte av sosiale medier.