Delingskultur

Da jeg begynte i min første jobb, var det enda relativt nytt å bruke e-post for mange firmaer, og World Wide Web var ikke noe alle kjente til. Jeg var med på en spennende og frustrerende overgang i norsk forlagshistorie – Store Norske leksikon var en enorm salgssuksess da jeg begynte i redaksjonen i 1996, men i løpet av ti år skjedde det en helomvending i folks forhold til innhold og informasjon.

Hentet fra http://xkcd.com
Hentet fra http://xkcd.com

Fakta ble allemannseie i en grad ingen kunne forestilt seg bare få år tidligere. Google og Wikipedia skyflet ti tusen ganger mer informasjon enn noen kunne lese (helt gratis, ofte helt oppdatert og innimellom helt riktig også) om et hvilket som helst tema rett inn på desktopen til folk, raskere enn vi noen gang kunne drømme om. Delingskulturen som eksploderte i det nye mediet rystet grunnvollene i både forlags- og medieverdenen. Informasjonen skulle nå være fri – og gratis – og dermed ble det vanskelig å leve av å pakke og selge den.

I løpet av denne perioden var nettet blitt ett av våre mest nødvendige og selvsagte arbeidsverktøy. Ingen kan i dag se for seg å ikke skulle ha tilgang til nettjenester for å hente inn oppdatert informasjon de har bruk for i jobben sin, eller for å kommunisere med kolleger, kunder og leverandører. Men i hvilken grad deler vi selv av vår kunnskap, vår kompetanse og våre erfaringer? Og når vi ikke gjør det, hvorfor gjør vi det ikke?

I Kunnskapsforlaget, rundt siste årtusenskifte, var det opplagt at det å dele – gratis! – ville undergrave forretningsmodellen, og slik er det fremdeles i mange private foretak. Men i det offentlige er situasjonen en annen. Åpenhet, både rundt saksbehandling, informasjon og når det gjelder arbeidsmetodene våre ellers, er et politisk krav og dessuten forankret i lovverket. Vi har ingen konkurrenter i vanlig forstand, og hvis vi deler det vi har funnet ut med beslektede etater, slik at de slipper unna med å bruke mindre av skattebetalernes penger, ville ingen gjøre annet enn å juble. Skulle vi tro. Daværende fornyingsminister Heidi Grande Røys uttalte i 2009 at “Vi skal ha ein delingskultur som gjer at vi lærer av kvarandre. IKT-løysingar i det offentlege skal vere utforma som legoklossar som lettast mogeleg kan byggje på kvarandre. Vi skal kort sagt utnytte ressursane betre.” Lignende tanker blir stadig hevdet av både politikere og byråkrater.

Utfordringene er likevel mange. Byråkratiet og regelveldet som omgir offentlige etater har en viktig rolle for kontroll og stabilisering, men gjør det samtidig vanskelig å være innovativ og tverrfaglig. Som Arne Krokan skriver i Sosiale medier i all offentlighet, er den byråkratiske organisasjonen ofte preget av krav om at kommunikasjonen foregår i “linjen” og at lederne er de eneste som skal uttale seg utad. For mange offentlig ansatte er det vanskelig å få tillatelse til å dele erfaringer og meninger på tvers av linjen, spesielt hvis delingen skal foregå i offentligheten. Dette er en viktig bremsefaktor når det gjelder å dele på tvers av etater.

Behovet for sikre IKT-løsninger og kontrollrutiner har vært med på å skape strenge krav til hvilke systemer man får lov til å bruke, og i hvilken grad man kan koble interne systemer til ekstern kommunikasjon. Dette handler både om informasjonssikkerhet og personvern. Noen av utfordringene rundt datasikkerhet og deling når det gjelder bruk av sosiale medier har blitt nevnt i NSMs “Sikkerhetsbloggen” ved flere anledninger. (Se blant annet http://blogg.nsm.stat.no/archives/4115, http://blogg.nsm.stat.no/archives/556 og http://blogg.nsm.stat.no/archives/98.)

Hvis man av sikkerhetsgrunner er nødt til å hente ut informasjonen manuelt og selv legge den over i et format andre kan nyttiggjøre seg, er dette noe som tar ekstra tid i en  hektisk hverdag, og dermed er med på å minske sjansen for at man faktisk gjør det. Legg til at det er stor variasjon i hvilke systemer og verktøyer ulike etater bruker (ofte innad i etater også), og hvor godt disse fungerer sammen, slik at man kan bli usikker på overføringsverdien i det man har å dele.

When one of five administrativa system doesn’t work because you updated Java, and another one only works in IE7 and another har uppdaterats and became worse than it already was. (Hentet fra whenyouworkasastatligtjansteman.tumblr.com)
When one of five administrativa system doesn’t work because you updated Java, and another one only works in IE7 and another har uppdaterats and became worse than it already was. (whenyouworkasastatligtjansteman.tumblr.com)

En hektisk hverdag i seg selv er naturligvis også en begrensning. Resultatmålene man blir vurdert ut fra dreier seg sjelden om hvor flink man er til å hjelpe andre etater med å nå sine mål. Selv om vi i det offentlige ikke er i direkte konkurranse med disse andre, så kan det likevel være vanskelig å få aksept for å prioritere hjelpsomhet som man ikke umiddelbart og direkte får noe igjen for selv.

Rolledefinering er nok et punkt på listen over utfordringer. I sosiale medier er mange vant med at man uttaler seg som privatperson, knytter det man poster til seg selv og ikke til den jobben eller rollen man har, og at man formulerer seg mer uformelt og kanskje også krassere eller mindre diplomatisk enn man gjør i jobbsammenheng. Det kan være vanskelig å være sikker på hvilken hatt man egentlig har på seg når man poster i sosiale medier om jobbrelaterte saker, og det kan også variere i hvilken grad man får lov til å dele egne meninger og personlige refleksjoner når man uttaler seg som representant for en offentlig etat.

Dernest er det selvsagt et spørsmål om kompetanse og kjennskap til mulighetene som finnes. Sosiale medier er fremdeles et nytt område, som mange kjenner minimalt til; mulighetene er enorme, og de vokser og utvikler seg med enorm fart. De raske endringene kan gjøre at en del mister litt motet når de skal begynne å gi seg i kast med dette nye feltet – man kan, med en viss rett, bli ganske usikker på hvilket medium man skal velge å konsentrere seg om, når utvalget er så bredt og variert som det er.

(Hentet fra http://xkcd.com)
(Hentet fra http://xkcd.com)

Som i så mange sammenhenger må man antagelig begynne med å lære opp folk, og satse på at det å se verdien i det små vil føre til at stadig flere velger å bruke noen av de mange delingsmulighetene som finnes. Det er ingen tvil om at deling av ressurser og erfaringer er veien å gå når vi skal møte de stadig mer komplekse utfordringene vi står overfor, både som samfunn og som individer. Og en av de store fordelene med å dele i et nettverk er at nytteverdien er så stor selv med bare noen ganske få deltagere, og øker eksponensielt når nye bidragsytere kommer til. Dermed er det forholdsvis lett å illustrere og bevise verdien av delingen, noe som burde være til hjelp med å ta tak i mange av de utfordringene som er nevnt over.